Rapport fra en medieteknologisk detox

Av Olaf Haagensen, journalist og Marianne Engedal / Skinkeape, Illustratør

Den hvite konvolutten lyser mot meg da jeg åpner postkassen. Jeg forstår umiddelbart hva det må være. Seks svenske frimerker, håndskrevet adresse. Tiden stemmer også, det er gått snaue to uker siden jeg skrev til Stockholm. Og tyngden er riktig, dette er en konvolutt som inneholder mer enn bare et papirark eller to.

Så snart jeg er inne i leiligheten, åpner jeg konvolutten. Innholdet sklir ut på kjøkkenbordet. Der er den, boken man ikke kan lese, sammen med et brev fra forfatteren, som døde i 2010.

Den siste setningen der krever litt ytterligere forklaring. La meg gjøre et forsøk, og begynne på nytt.

Tidlig i januar dukket det opp meldinger i svensk presse om at forfatteren Lars Jakobson var aktuell med en ny bok, til stor glede for en leser som har Jakobson sentralt plassert i sitt personlige, litterære panteon.

Ved å dra veksler på dokumentarisk materiale og science fiction-sjangeren har Jakobson bygget opp et egenartet univers med helt andre horisonter enn de man ellers kan skue fra samtidslitteraturens topper. Romanen I den Röda Damens slott (2000) utspiller seg for eksempel i en alternativ virkelighet som ligner mye på den vi ellers kjenner fra slutten av det 20. århundret, men med den ikke ubetydelige forskjellen at Mars er blitt kolonisert. Den ene boken av Jakobson som finnes på norsk, Kanalbyggernes barn (1997), har Morgenbladets kritiker Carina Elisabeth Beddari karakterisert som «en slags spiritistisk thriller ispedd dokumentariske, essayistiske passasjer som kretser rundt menneske, maskin og materie». Vid den stora floden (2006) må beskrives på samme innsirklende måte: dels en spionroman, dels en språkfilosofisk betenkning, dels en eventyrlig pikaresk, dels en refleksjon om skyld og ansvar i kjølvannet av terrorangrepet mot USA 11. september 2001.

Den nye boken til Jakobson bar tittelen Tomhetens barn, leste jeg, men til forskjell fra hans tidligere bøker var den ikke utgitt av Bonnier forlag, denne var selvpublisert, og ikke mulig å kjøpe i noen bokhandel. Kanskje en nettside da, hvor man kunne bestille den? Men nei, journalistene som omtalte boken måtte ha fått den personlig tilsendt. «Boken som ni aldrig kommer få läsa», kalte Expressens kulturredaktør Victor Malm Tomhetens barn i sitt nyhetsbrev.

Dreide det seg om et kunstprosjekt à la Framtidsbiblioteket i Oslo, der det deponeres bokmanus som først vil bli lest og utgitt om hundre år? Fra det lille som fantes av informasjon virket det som om omstendighetene rundt Tomhetens barn var enklere, mindre profesjonelle. Og dessuten: Det var jo noen utvalgte som tydeligvis hadde fått lese boken.

Forfatterens død

I 2020, i forbindelse med Jakobsons forrige bok, kontaktet jeg Bonnier forlag i håp om å få i stand et intervju. Da fikk jeg vennlig beskjed om at Jakobson hadde besluttet seg for ikke å gi flere intervjuer, en beslutning som formodentlig henger sammen med at han har vært død siden 2010. Det vil si: De seneste bøkene hans har vært utgitt av en Joan Bravais, som visstnok forvalter Jakobsons etterlatte papirer. Dødsfallet er et ekstra lag av fiksjon lagt rundt et forfatterskap som allerede nærer seg på historiens kontrafaktiske muligheter. Joan Bravais er oppdiktet, og Jakobson lever (i beste velgående, håper jeg).

At en forfatter ikke ønsker å la seg intervjue, har jeg ingen problemer med å akseptere, jeg maser ikke når jeg har fått nei, jeg er ingen litteraturjournalistisk stalker. At Jakobson hadde utgitt en bok jeg ikke skulle få lese, var imidlertid vanskeligere å akseptere.

Jeg konsulterte en svensk kontakt og sammenlignet informasjonen jeg kunne finne om Jakobson på Wikipedia med en svensk telefonkatalog og fant en postadresse til en Lars Jakobson i Stockholm som forhåpentlig var forfatteren Lars Jakobson. Ikke noe telefonnummer. Det hadde uansett vært uaktuelt å ringe, identiteten min som ikke-stalker var tynnslitt nok etter adressejakten. Jeg begynte å formulere et brev.

Litteratur som forbruk

Det er ytterst sjelden jeg må anstrenge meg noe særlig for å få tak i en bok eller et manus. Som regel holder det å skrive en e-post til forlagets pressekontakt, hvis jeg ikke allerede har fått en pdf tilsendt uoppfordret, gjerne med en forespørsel om det kunne være aktuelt med et intervju og et par innsalgspunkter. Forfatteren har selv erfaring med ... Forfatteren kan snakke om ... Forlagene bjudar på, forståelig nok, offentlig oppmerksomhet er et knapphetsgode, og forfatterne pleier å følge opp forlagenes lovnader. Man vil jo nå ut, som det heter, man vil jo bli lest.

Hvorfor det, egentlig? tenker jeg av og til. Eller mer presist: Hva betyr det å bli lest i dag? I Amazons tidsalder, som den amerikanske litteraturforskeren Mark McGurl kaller vår litteraturhistoriske epoke i boken Everything and Less (2021). McGurl argumenterer for at selve leseakten har gjort et radikalt rykk mot konsumpsjon i løpet av de siste årene. Strømmetjenestene lar deg lytte til bøker mens du støvsuger, og e-boktjenestene – særlig Amazons Kindle – tilbyr et enormt utvalg av bøker som bare er et par tastetrykk unna. Bøker ligner mer og mer på noe man forbruker på linje med hvilke som helst andre produkter og tjenester. I Amazons tidsalder er literary fiction, den kunstnerisk ambisiøse skjønnlitteraturen, bare en forbrukspreferanse, en bestemt type innhold som ikke skiller seg vesentlig fra fantasy eller krim eller feel good eller en av de utallige andre sjangrene nettgiganten opererer med.

I et slikt perspektiv – litteratur som et overflodsgode man kan multitaske – oppleves en gammeldags papirbok som eksisterer løsrevet bransjens økonomiske kretsløp, i seg selv skjerpende. Som om jeg uforvarende har gjennomgått en slags medieteknologisk detox allerede før jeg har fått hendene på Tomhetens barn.

Nygammel maske

Den biografiske fiksjonen som omgir Jakobsons sene forfatterskap – opphavsmannens død – har sine litteraturhistoriske paralleller og forløpere. Danske Claus Beck-Nielsen, som i dag utgir bøker under navnet Madame Nielsen, avled noen år før Jakobson. Spillet med ulike forfatter- eller avsenderidentiteter kan minne om Pessoa, og verksforvalteren har noe distinkt borgesiansk over seg.

Jakobson «kunde gott kasta av sig denna mask», skrev en kritiker i 2015 om den posthumske metafiksjonen. «Den är gammal och sliten.» Jeg har nok tenkt i de baner selv tidligere, men nå, i 2023, er det som om denne masken – opprettholdt av Jakobson fra og med artikkelsamlingen Effekter (2011), altså gjennom et tiår merket av autentisitet og virkelighet – har gjennomgått en foryngelse, fått en ny relevans ved at den bare peker ett sted: mot fiksjonen, mot litteraturen, det som står å lese på boksidene.

I alle tilfeller har ikke Jakobson latt seg affisere av den ovennevnte kritikken. Med Tomhetens barn er metafiksjonen ytterligere fordypet. På denne utgivelsen står ikke Jakobson engang oppført som forfatter, leser jeg i de svenske avisene, bare oversetter. Bokens originaltittel er The Children of the Void, og forfatteren en Raymond Kimber.

Menneskelig komedie

Boken på kjøkkenbordet mitt er liten og hvit med en svart figur på omslaget. Sidene må sprettes, jeg har ikke håndlaget, det blir en lang, møysommelig prosess med den skarpeste kniven jeg kan finne.

Selve teksten er en serie korte fortellinger: realistiske, eventyrlige, humoristiske, absurde, surrealistiske, nær sagt alle stilleier er representert. Noen av dem strekker seg over et par – tre sider, mange er en halvside eller mindre, enkelte så korte at de kan siteres i sin helhet i en avistekst, som denne vakre snutten:

Den glömda människans släta flickansikt lösgör sig plötsligt från minnets mörka botten, stiger i en skimrande bubbla för att så bryta igenom nuets och rynkornas alldagliga yta. – Du!

Her dreier det seg om den glömda människan, i andre fortellinger om mosaikmänniskan, den barnsliga människan, Woodstock-människan, idémänniskan etc. Boken er et slags typegalleri eller en samling karakterstudier. Med sine 94 sider er den en menneskelig komedie i størrelse small. «Det är möjligt att du begriper dig på människorna», står det et sted, «men du förstår dem inte.»

Utilgjengelighetens fiksjon

For Jakobson-lesere er ikke Raymond Kimbers The Children of the Void et helt ukjent verk, det har dukket opp referanser til det tidligere i forfatterskapet, men så vidt jeg vet var det først i Bokfört (2020) at man fikk mer omfattende kjennskap til det. I bokens etterord kan man lese at Jakobson skal ha kommet over et eksemplar av The Children of the Void i en bokhandel i København på begynnelsen av 1970-tallet. «Ingen baksidestext, inget tittelblad, ingen fingervisning alls förutom omslagets författarnamn och titel och en rund labyrint med otaliga ingångar som alla, likt en virvel, ledde fram til centrum.»

På 80-tallet skulle så et nytt eksemplar av boken falle Jakobson i hende på Union Square i New York. I denne utgaven var omtrent en tredjedel av tekstene ikke å finne i København-eksemplaret. I alt skulle Jakobson – fortsatt ifølge etterordet – være i besittelse av en håndfull forskjellige utgaver av boken, alle med større og mindre variasjoner seg imellom.

I Bokfört presenterte Jakobson også et utvalg oversettelser fra The Children of the Void. Med utgivelsen av den nye boken får imidlertid metafiksjonen en ytterligere omdreining. Nå eksisterer verket ikke lenger bare innenfor Jakobsons litterære univers, det har fått egen, fysisk materialitet. Fiksjonen om et åpent, omskiftelig verk distribuert utenfor forlagsøkonomiens konvensjonelle kanaler, er omsatt til virkelighet som ... en bok du ikke kan gå inn i en bokhandel og kjøpe eller bestille fra Adlibris.

Svensk forfatter (f. 1959). Debuterte i 1985 med romanen Vinterkvarteret, og har senere utgitt romaner som Kanalbyggernes barn (1997, oversatt til norsk), I den Röda Damens slott (2000), Vid den stora floden (2006) og Vännerna (2010).

De seneste bøkene hans, deriblant romanene John & Denise (2013) og De udödeliga (2015), har vært sendt ut i offentligheten av forvalteren av Jakobsons etterlatte skrifter fordi Jakobson angivelig døde i 2010.

Aktuell gjennom utgivelsen Tomhetens barn, som er forfattet av en Raymond Kimber og har Jakobson oppført som verkets oversetter.

Så kan man spørre: Hva er poenget med en bok det knapt er mulig å få tak i? Siden utilgjengeligheten i dette tilfellet er en sentral del av verkets større fiksjonsfortelling, spør man da egentlig: Hva er poenget med fiksjon?

Det vesentlige trekket ved fiksjon, slik jeg ser det, er at det er nettopp, fiksjon. At det dreier seg om ting som ikke har skjedd eller eksistert, men som kunne ha skjedd, som kunne ha eksistert. At det i all fiksjon ligger en påminnelse om at ting kunne vært annerledes. Bøker hadde for eksempel ikke trengt å være raske forbruksvarer. På sitt beskjedne vis er utilgjengeligheten til Tomhetens barn (metafiksjonen) en rekonfigurering av grensesnittet mellom leser og forfatter i innholdets tidsalder. Ingen forfatter jeg har lest i senere tid har fått min oppmerksomhet som Jakobson.

Utilgjengelighet er ikke noe som lar seg omsette i et litteraturpolitisk program. Så eksisterer da heller ikke litteraturen som en foranledning for litteraturpolitikk, den eksisterer for den som vil lese. Det den har å si, sier den på tilhørerens språk, heter det om kunsten et sted i Tomhetens barn, «till den som förstår att lyssna.»

Vendingen får meg til å tenke på noe jeg leste hos den tyske filosofen Peter Sloterdijk en gang, at den europeiske litteraturen er en serie brev i bokform. Antagelig – eller helt sikkert – var det ikke akkurat det han skrev, men det er slik jeg har valgt å huske det fordi det fanger den sterkeste litteraturens egenskap av å snakke til mange og personlig til hver enkelt av oss samtidig. Fordi det var det Sloterdijks tekst sa til meg der jeg satt og leste.

Tankene mine har vandret. Det ligger et ubesvart brev på kjøkkenbordet mitt. Jeg åpner et nytt Word-dokument: Kjære Lars Jakobson. Takk så mye for boken, den kom i posten for en ukes tid siden ...